Ungdommen har aldri vært bedre enn nå. Det er nok et opprør. Det er nok det, ja.
«Er skikkelighet det nye opprøret?» spurte Høyrepolitiker Torbjørn Røe Isaksen i et intervju. For meg var spørsmålet svaret på noe jeg hadde lurt på lenge. Det er klart at det er et opprør, men mot hva?
La oss ta ett skritt tilbake og betrakte den prektige generasjonen. Nei, det er ikke ironisk ment å skrive prektig. Det er det de er. Målt i hvordan de oppfører seg, hvor mye vold og lovbrudd som registreres, har det aldri vært mer skikkelige ungdommer enn nå.
Jeg ser det blant i kretsen til mine egne ungdommer. En ting er at de oppfører seg ordentlig overfor oss gamlingene. Det kan skyldes god oppdragelse i borgerlige familier og et mønster som bare opptrer i møte med gamle folk som meg selv. Ren og skjær høflighet, kan du si. Noe annet er tonen dem i mellom. Den er respektfull og oppmerksom. Langt på vei en moden måte å behandle hverandre på. De tar ikke bare ansvar for seg selv, men bryr seg også om andre.
Vi var da ikke slik da jeg vokste opp!? Vi erta, tulla, fjolla, mobba og banka hverandre opp. Kanskje å ta litt hardt i med det siste, men slåss gjorde vi. Sønnen min kan så vidt huske en liten slåsskamp med en av bestevennene sine. Den tok fort slutt, og de er fremdeles venner. Én liten slåsskamp på 16 år? Det er nesten som jeg blir litt forarga: Man må jo slåss litt for å bli kjent med andre enn seg selv. I det minste gir det litt kroppskontakt...
Vi var ikke overdrevent høflige heller, i alle fall ikke på Vestlandet. Vi tok gjorde det mest nødvendige, men vi var ikke særlig trenet på frasene, nei. Hvorfor skulle vi det, liksom?
Nå slutter jeg ikke å bli overrasket over disse unge som tar livet og hverandre på alvor. I ungdomstiden skal det være en del tull, men jeg ser ikke så mye av det meningsløse tullet. Rølp, pøbelaktig og frekk atferd er jo utryddet fra planeten. I alle fall i Asker. Jeg trodde lenge det bare var her, i utkanten av de høytlønte områder. Men nå forteller altså Dagsrevyen at det gjelder hele generasjonen.
Det gir mening at det er et slags opprør. I så fall er det et opprør som er lett å like. Kanskje er det en søken tilbake til noe som holder når livet røyner på. For tar en inn over seg bare noen få eksistensielle spørsmål, går det an å bli litt mørkredd. Jeg vokste opp med den kalde krigen. Nå er det klimaet som truer, og det er en langt større trussel.
Kanskje var 22. juli en så stor kalddusj at det ikke er verdt å kaste bort livet på tull? Vi trenger å se hverandre, verdsette hverandre og tro på en «kjærlighet i gatene»? Jeg har bare spørsmål og har ikke kommet lenger i min analyse. Men noe alvorlig er i ferd med å skje. Noe alvorlig fint.
Nytt motto: Nå er det alvor
søndag 2. desember 2012
torsdag 29. november 2012
Fornøyd er den nye lukka
 |
| Kaffi. Det er ei lita glede, ei lita lukke. Fint, det. Foto: Kjell Kvamme |
Vårt forbrukarsamfunn er eit slit å leve i. Eg vert dregen med i suget og jakta etter det som er større, betre. I tillegg skal det vera meir av alt. Det er til å grine over.
Det hender at eg tenkjer over kva eg treng - av ting. Eg kjenner på kor fint det ville vore å ha noko. Skøyteski, til dømes. Og stavar som høver til. Ski å skøyte med er dyre. Til skøyting kan eg ikkje bruke mine vanlege langrennstavar. Nei, eg treng lengre stavar. Alt dette er ei lita investering. Sjølv på tilbod, vil det gå med nokre tusenlappar.
Kvifor skøyteski? Eg har fått for meg at det er betre trening, og dessutan er det meir moro å gå på ski på den måten. Kor ofte vil eg bruke slike ski? Nei, vi droppar det spørsmålet og går til eit som er meir interessant: Treng eg skøyteski? Strengt tatt ikkje. Eg kan skøyte med dei skia eg har.
Når eg er komen hit i resonnementet rundt ei ny investering, skjer det noko rart. Eg dreg slutningen at eg er fornøyd med det eg har. Då fokuserer eg på det eg allereie har, ikkje på det eg ikkje har. Då hender det at eg rett og slett kjenner meg litt lukkeleg – for at eg har det eg har. Ikkje berre at eg har det eg har, men at det eg har er utruleg bra.
Ta skia. Dei var nye for to sesongar sidan. Dei glir betre enn dei gamle. Dei har betre lengde, er lettare å smøre. Dessutan er bindingane gode. Alt gjev meg gode turopplevingar, og det er ei lukke.
(Biletet: Eg er fornøyd med at kona har laga kaffi som eg drikk medan eg skriv dette)
Ole Paus sa «Vi har alt, men det er også alt vi har». Betre kan det ikkje seiast at noko manglar. Vi manglar evna til å sjå rikdomen i det vi har. Dei gongane eg klarer det, er eg fornøyd.
Å vera fornøyd er ein tilstand der eg kjenner meg glad og takknemleg. Eg finn at eg er tilstades i notida, ikkje i draumar som tek meg til ein annan stad, ikkje i det misfornøyde, men i det fornøyde. I den gode kjensla av å vera lukkeleg.
Lukka er altså ikkje ein annan stad. Ho er i det eg har, der eg er.
(Hmmm....burde eg gjort nokre andre resonnement rundt dette? Nei, dei er gode nok. Eg er fornøyd med dei eg har gjort)
Nytt motto: Fylt femti – flirande, feit og fornøyd.
fredag 20. april 2012
Skrekken avtar
Det er skremmende å høre terroristen forklare seg i retten. Frykten i meg ville vært større om han ble drept på Utøya.
Dagsrevyen i dag forteller at mennesker ringer Kirkens SOS og forteller at de blir skremt av å lese hvordan terroristen drepte ungdommene på Utøya. Enkelte kommentatorer mener at det ville vært best om han ble drept i stedet for å overgi seg.
Han ville skapt atskillig mer frykt om han ikke hadde blitt tatt levende, men drept 22. juli. Da ville mange spørsmål stå der uten skikkelige svar. Det eneste holdepunktet ville vært hans manifest, eller kompendium, som han kaller det. Vi ville ikke hatt noen aning om han var alene, eller del av et større nettverk.
Nå står han der som et menneske. Jeg kjenner på at det er fristende å kalle en som får seg til å gjøre slikt for noe annet, for et dyr. Men tross sin iskalde ro og virkelighetsfjerne ideer, er han et menneske. Han er ikke noe mer, og heller ikke noe mindre. Vi ser ham grine, han lyver, prøver å manipulere, er velformulert, usikker. I sin iver etter å være større enn det han er, blir han i mine øyne mindre.
Når jeg nå har sett ham og hørt ham snakke, har han blitt mindre skremmende gjennom den første uka av rettssaken. Jeg tror også skrekken vil avta utover i rettssaken. Det er vondt å få høre om detaljer og få vite det han forteller. Men jeg tror ikke vi har noe valg om han skal slippe taket i vår bevissthet og spille en mindre rolle i våre tanker framover.
Hadde han vært død nå, ville det også vært en risiko for at han i noens øyne ville blitt en martyr. Martyrer kan bli idealer som enkelte kan få seg til å følge, eller etterligne. Myter ville blitt dyrket, og morderen kunne blitt en helt. Det ville gjort ham atskillig mer farlig enn han er nå.
Dagsrevyen i dag forteller at mennesker ringer Kirkens SOS og forteller at de blir skremt av å lese hvordan terroristen drepte ungdommene på Utøya. Enkelte kommentatorer mener at det ville vært best om han ble drept i stedet for å overgi seg.
Han ville skapt atskillig mer frykt om han ikke hadde blitt tatt levende, men drept 22. juli. Da ville mange spørsmål stå der uten skikkelige svar. Det eneste holdepunktet ville vært hans manifest, eller kompendium, som han kaller det. Vi ville ikke hatt noen aning om han var alene, eller del av et større nettverk.
Nå står han der som et menneske. Jeg kjenner på at det er fristende å kalle en som får seg til å gjøre slikt for noe annet, for et dyr. Men tross sin iskalde ro og virkelighetsfjerne ideer, er han et menneske. Han er ikke noe mer, og heller ikke noe mindre. Vi ser ham grine, han lyver, prøver å manipulere, er velformulert, usikker. I sin iver etter å være større enn det han er, blir han i mine øyne mindre.
Når jeg nå har sett ham og hørt ham snakke, har han blitt mindre skremmende gjennom den første uka av rettssaken. Jeg tror også skrekken vil avta utover i rettssaken. Det er vondt å få høre om detaljer og få vite det han forteller. Men jeg tror ikke vi har noe valg om han skal slippe taket i vår bevissthet og spille en mindre rolle i våre tanker framover.
Hadde han vært død nå, ville det også vært en risiko for at han i noens øyne ville blitt en martyr. Martyrer kan bli idealer som enkelte kan få seg til å følge, eller etterligne. Myter ville blitt dyrket, og morderen kunne blitt en helt. Det ville gjort ham atskillig mer farlig enn han er nå.
torsdag 19. april 2012
Nær terrorplanene
Min kolleger ble rammet av bomba. Arbeidsplassen til min svoger sto også på lista over terrormål.
Jeg var på ferie da bomba smalt. Det tok en stund før jeg visste hvordan det gikk med mine kolleger i Vårt Land, som holder til i Grubbegata. Alle løp fra mobiltelefonene sine, og derfor fikk jeg ikke kontakt. Informasjonen fikk jeg til slutt på Facebook. Flere fikk sjokk, noen få fikk småskader. Alle overlevde.
Da terroristen i rettssaken i dag snakket om sine andre terrormål, kom terroren enda nærmere. Dagsavisen var ett av målene. De har redaksjonslokaler én etasje under Vårt Land. Det ville rammet bygningen hardt om han hadde gjennomført denne planen. KFUM-huset der vi holder til i sentrum, ville trolig rast sammen.
Journalistenes Skup-konferanse var et annet mål. Hvert år har jeg kolleger som reiser dit.
SVs hovedkontar var også ett av mål. Der arbeider min svoger.
Jeg kjenner ingen som ble drept i terroraksjonen, men jeg kunne altså gjort det om galskapen hadde rammet annerledes. Jeg kunne også blitt drept selv. Kanskje er det bare fantasier og oppspinn fra terroristen for å skremme, eller for å gjøre seg mer smart og utspekulert enn han er. Det er likevel skremmende når målene blir konkrete og de er så nærme.
Jeg var på ferie da bomba smalt. Det tok en stund før jeg visste hvordan det gikk med mine kolleger i Vårt Land, som holder til i Grubbegata. Alle løp fra mobiltelefonene sine, og derfor fikk jeg ikke kontakt. Informasjonen fikk jeg til slutt på Facebook. Flere fikk sjokk, noen få fikk småskader. Alle overlevde.
Da terroristen i rettssaken i dag snakket om sine andre terrormål, kom terroren enda nærmere. Dagsavisen var ett av målene. De har redaksjonslokaler én etasje under Vårt Land. Det ville rammet bygningen hardt om han hadde gjennomført denne planen. KFUM-huset der vi holder til i sentrum, ville trolig rast sammen.
Journalistenes Skup-konferanse var et annet mål. Hvert år har jeg kolleger som reiser dit.
SVs hovedkontar var også ett av mål. Der arbeider min svoger.
Jeg kjenner ingen som ble drept i terroraksjonen, men jeg kunne altså gjort det om galskapen hadde rammet annerledes. Jeg kunne også blitt drept selv. Kanskje er det bare fantasier og oppspinn fra terroristen for å skremme, eller for å gjøre seg mer smart og utspekulert enn han er. Det er likevel skremmende når målene blir konkrete og de er så nærme.
tirsdag 17. april 2012
Hevn vil hevne seg
Det beste ville vore om terroristen vart drept på Utøya sa Hanne Nabintu Herland. Det ville spart samfunnet for mykje. Det har ho rett i.
Det vert likevel ikke rett av den grunn.
Når terroristen nå står for retten, vert mange sår rivne opp att. Særleg når han utan å blunke hevdar at AUF-ungdomane var skuldige i sin eigen død. Må vi tåle at han både drep og får framføre sine grusomme ideer? Emosjonelt kjenner eg på at rettssaka forsterkar uretten som vart utført 22. juli. I fornuften veit eg noko anna. Rettssaken har nettopp starta. Han kjem til å få sin dom. Men uretten kjem aldri til å verta retta opp att.
I dag måtte meddommer Thomas Midtbø trekkje seg fordi han 23. juli i eit kommentarfelt skreiv at terroristen fortener dødsstraff. Både han og Nabintu Herland set ord på det vi kjenner på. Han fortener å dø. Han skulle vore drepen.
Det er slik hevnen ordlegg seg.
Det er freistande å påstå at hevntanken har hevna seg på begge.
Men hevnen ligg like under overflata hjå oss alle. Når vi har klart å undertrykkje han og møte terrorens urett med ikkje-vald og fred, er det teikn på at vi har ein styrke som ber lenger enn valden.
Det er sivilisasjon som møter det usiviliserte.
Det er det utvikla som møter det underutvikla og primitive.
Det er mangfaldet som møter einfaldet.
Vissa at vi gjer det rette ut frå prinsipp som staten og samfunnet byggjer på, demper ikkje smerta. Det plastrar ikkje sår. Men det kan hjelpe oss å heve oss over terroristen og nivået hans. Det distanserer oss frå totalitære idear, og på lang sikt styrkjer det verdiane som vi veit er rette.
At Hanne Nabintu Herland avslører primitive instinkt bak ein tilsynelatande intellektuell fasade er inga krise. Det er absolutt til å leve med. Ho er ingen moralsk premissleverandør i vårt samfunn og kjem aldri til å verta det, sjølv om ho får fyrstesida i Dagen. Om hevntanken hadde vore meir framtredande i korleis vi handsamar terroristen, hadde vi ikkje vore betre enn han.
Det må vi som borgarar av det norske samfunnet vera, og det vi skal prove i rettssaka.
Det vert lagt merke til i resten av verda.
Nytt motto: Nei, dette vart for vanskeleg å lage motto om.
Det vert likevel ikke rett av den grunn.
Når terroristen nå står for retten, vert mange sår rivne opp att. Særleg når han utan å blunke hevdar at AUF-ungdomane var skuldige i sin eigen død. Må vi tåle at han både drep og får framføre sine grusomme ideer? Emosjonelt kjenner eg på at rettssaka forsterkar uretten som vart utført 22. juli. I fornuften veit eg noko anna. Rettssaken har nettopp starta. Han kjem til å få sin dom. Men uretten kjem aldri til å verta retta opp att.
I dag måtte meddommer Thomas Midtbø trekkje seg fordi han 23. juli i eit kommentarfelt skreiv at terroristen fortener dødsstraff. Både han og Nabintu Herland set ord på det vi kjenner på. Han fortener å dø. Han skulle vore drepen.
Det er slik hevnen ordlegg seg.
Det er freistande å påstå at hevntanken har hevna seg på begge.
Men hevnen ligg like under overflata hjå oss alle. Når vi har klart å undertrykkje han og møte terrorens urett med ikkje-vald og fred, er det teikn på at vi har ein styrke som ber lenger enn valden.
Det er sivilisasjon som møter det usiviliserte.
Det er det utvikla som møter det underutvikla og primitive.
Det er mangfaldet som møter einfaldet.
Vissa at vi gjer det rette ut frå prinsipp som staten og samfunnet byggjer på, demper ikkje smerta. Det plastrar ikkje sår. Men det kan hjelpe oss å heve oss over terroristen og nivået hans. Det distanserer oss frå totalitære idear, og på lang sikt styrkjer det verdiane som vi veit er rette.
At Hanne Nabintu Herland avslører primitive instinkt bak ein tilsynelatande intellektuell fasade er inga krise. Det er absolutt til å leve med. Ho er ingen moralsk premissleverandør i vårt samfunn og kjem aldri til å verta det, sjølv om ho får fyrstesida i Dagen. Om hevntanken hadde vore meir framtredande i korleis vi handsamar terroristen, hadde vi ikkje vore betre enn han.
Det må vi som borgarar av det norske samfunnet vera, og det vi skal prove i rettssaka.
Det vert lagt merke til i resten av verda.
Nytt motto: Nei, dette vart for vanskeleg å lage motto om.
mandag 16. april 2012
Ideologi for retten
Etter fyrste dag i terrorettsaka ligg det ei forventning om at ikkje berre terroristen skal få domen sin, men også ideologien som fekk han til å drepe.
Gjennom dagen har eg fylgd med i korte glimt på nettet og på NTB. Dagsrevyen var utvida med ein halv time, men etter 35 minutt fekk eg nok av Noregs viktigaste nyhendesending. Etter at journalistane for tredje gong spurde om kvifor terroristen gret, var det slutt. Det skjer ei meiningslaus graving etter meining i alle detaljar. Kanskje er det også ei graving etter noko anna.
Eg trur ikkje det er det store omfanget som skapar medieinteressa. Eg trur det også er noko som ikkje er sett ord på. Som kanskje få er medvitne om, men som ligg i lufta. Ei forventning om noko meir enn at terroristen får straff for ugjerningane sine.
Han får ikkje dom for haldningane sine. Han får dom for det han har gjort. Det er slik rettssamfunnet er og skal vera. Samtidig trur eg det er ei forventning om at ideologien skal eksponerast, tiltalast og få domen sin. Eg trur det skjedde noko etter at den andre psykiatrirapporten kom, den som sa det vi alle vona: At han er tilrekneleg og kan dømast til fengselstraff. Det gjev eit høve til å ta han på alvor, også ideologisk. Det han skriv i manifestet og kommuniserer i propagandafilmen er ikkje lenger forvirra tankar frå eit sjukt sinn. Det er medvitne refleksjonar som vert nytta til onde handlinger. Det kan vi ikkje berre handsame som noko sjukt, men må ta det på alvor.
Eg skjønar godt kvifor Fjordman vegrer seg for å vitne i retten. Han kan fort kome til å kjenne på at det er han som er tiltalt – for ideane sine. Det er ikkje rart at han har sterk trong til å distansere seg frå ein som deler ideane, men som drep menneske. Men terroristen er ikkje åleine om å tenkje ekstreme tankar om at Europa er i ferd med å verta invadert av muslimar og islam. Fjordman er ein av premissleverandørane, og det er mange som har same ideologien. Enkelte støttar faktisk terroristens handlingar.
Personen med brukarnamnet anitacheesecake publiserte terroristens propagandavideo på YouTube ein månad etter attentatet – og støttar drapa. Slik svarar ho (eller han?) dei som ikkje forstår kvifor terroristen ramma uskuldig på Utøya: «....by the way, nope, they were not innocent. they were people between 16-25 years old attending a multi-cultural marxist party's camping event-----that's the people that allows muslims and niggers flood countries all over europe. they were traitors.»
Det er skremmande. Det er primitivt. Det er banalt. Det er farleg. Korleis skal ein få tatt eit oppgjer med slikt? I rettssaka er det kalt inn mange vitne. Eg trur journalistane vonar at nokon av vitna i skarpe ordelag og med stor tyngde skal felle ein dom over ideologien. Slik at ikkje berre terroristen skal rotne i fengsel, men slik at ideologien i alt sitt ynkelege, smålege og menneskefiendtlege vesen får ein dom.
Det kan skje. Men det sperrer ikkje tankane inne til livsvarig soning.
Nytt motto: Tankar har inga strammeramme
Gjennom dagen har eg fylgd med i korte glimt på nettet og på NTB. Dagsrevyen var utvida med ein halv time, men etter 35 minutt fekk eg nok av Noregs viktigaste nyhendesending. Etter at journalistane for tredje gong spurde om kvifor terroristen gret, var det slutt. Det skjer ei meiningslaus graving etter meining i alle detaljar. Kanskje er det også ei graving etter noko anna.
Eg trur ikkje det er det store omfanget som skapar medieinteressa. Eg trur det også er noko som ikkje er sett ord på. Som kanskje få er medvitne om, men som ligg i lufta. Ei forventning om noko meir enn at terroristen får straff for ugjerningane sine.
Han får ikkje dom for haldningane sine. Han får dom for det han har gjort. Det er slik rettssamfunnet er og skal vera. Samtidig trur eg det er ei forventning om at ideologien skal eksponerast, tiltalast og få domen sin. Eg trur det skjedde noko etter at den andre psykiatrirapporten kom, den som sa det vi alle vona: At han er tilrekneleg og kan dømast til fengselstraff. Det gjev eit høve til å ta han på alvor, også ideologisk. Det han skriv i manifestet og kommuniserer i propagandafilmen er ikkje lenger forvirra tankar frå eit sjukt sinn. Det er medvitne refleksjonar som vert nytta til onde handlinger. Det kan vi ikkje berre handsame som noko sjukt, men må ta det på alvor.
Eg skjønar godt kvifor Fjordman vegrer seg for å vitne i retten. Han kan fort kome til å kjenne på at det er han som er tiltalt – for ideane sine. Det er ikkje rart at han har sterk trong til å distansere seg frå ein som deler ideane, men som drep menneske. Men terroristen er ikkje åleine om å tenkje ekstreme tankar om at Europa er i ferd med å verta invadert av muslimar og islam. Fjordman er ein av premissleverandørane, og det er mange som har same ideologien. Enkelte støttar faktisk terroristens handlingar.
Personen med brukarnamnet anitacheesecake publiserte terroristens propagandavideo på YouTube ein månad etter attentatet – og støttar drapa. Slik svarar ho (eller han?) dei som ikkje forstår kvifor terroristen ramma uskuldig på Utøya: «....by the way, nope, they were not innocent. they were people between 16-25 years old attending a multi-cultural marxist party's camping event-----that's the people that allows muslims and niggers flood countries all over europe. they were traitors.»
Det er skremmande. Det er primitivt. Det er banalt. Det er farleg. Korleis skal ein få tatt eit oppgjer med slikt? I rettssaka er det kalt inn mange vitne. Eg trur journalistane vonar at nokon av vitna i skarpe ordelag og med stor tyngde skal felle ein dom over ideologien. Slik at ikkje berre terroristen skal rotne i fengsel, men slik at ideologien i alt sitt ynkelege, smålege og menneskefiendtlege vesen får ein dom.
Det kan skje. Men det sperrer ikkje tankane inne til livsvarig soning.
Nytt motto: Tankar har inga strammeramme
Abonner på:
Innlegg (Atom)