Ungdommen nå til dags

Ungdommen har aldri vært bedre enn nå. Det er nok et opprør. Det er nok det, ja.

«Er skikkelighet det nye opprøret?» spurte Høyrepolitiker Torbjørn Røe Isaksen i et intervju. For meg var spørsmålet svaret på noe jeg hadde lurt på lenge. Det er klart at det er et opprør, men mot hva?

La oss ta ett skritt tilbake og betrakte den prektige generasjonen. Nei, det er ikke ironisk ment å skrive prektig. Det er det de er. Målt i hvordan de oppfører seg, hvor mye vold og lovbrudd som registreres, har det aldri vært mer skikkelige ungdommer enn nå.

Jeg ser det blant i kretsen til mine egne ungdommer. En ting er at de oppfører seg ordentlig overfor oss gamlingene. Det kan skyldes god oppdragelse i borgerlige familier og et mønster som bare opptrer i møte med gamle folk som meg selv. Ren og skjær høflighet, kan du si. Noe annet er tonen dem i mellom. Den er respektfull og oppmerksom. Langt på vei en moden måte å behandle hverandre på. De tar ikke bare ansvar for seg selv, men bryr seg også om andre.

Vi var da ikke slik da jeg vokste opp!? Vi erta, tulla, fjolla, mobba og banka hverandre opp. Kanskje å ta litt hardt i med det siste, men slåss gjorde vi. Sønnen min kan så vidt huske en liten slåsskamp med en av bestevennene sine. Den tok fort slutt, og de er fremdeles venner. Én liten slåsskamp på 16 år? Det er nesten som jeg blir litt forarga: Man må jo slåss litt for å bli kjent med andre enn seg selv. I det minste gir det litt kroppskontakt...
Vi var ikke overdrevent høflige heller, i alle fall ikke på Vestlandet. Vi tok gjorde det mest nødvendige, men vi var ikke særlig trenet på frasene, nei. Hvorfor skulle vi det, liksom?

Nå slutter jeg ikke å bli overrasket over disse unge som tar livet og hverandre på alvor. I ungdomstiden skal det være en del tull, men jeg ser ikke så mye av det meningsløse tullet. Rølp, pøbelaktig og frekk atferd er jo utryddet fra planeten. I alle fall i Asker. Jeg trodde lenge det bare var her, i utkanten av de høytlønte områder. Men nå forteller altså Dagsrevyen at det gjelder hele generasjonen.

Det gir mening at det er et slags opprør. I så fall er det et opprør som er lett å like. Kanskje er det en søken tilbake til noe som holder når livet røyner på. For tar en inn over seg bare noen få eksistensielle spørsmål, går det an å bli litt mørkredd. Jeg vokste opp med den kalde krigen. Nå er det klimaet som truer, og det er en langt større trussel.

Kanskje var 22. juli en så stor kalddusj at det ikke er verdt å kaste bort livet på tull? Vi trenger å se hverandre, verdsette hverandre og tro på en «kjærlighet i gatene»? Jeg har bare spørsmål og har ikke kommet lenger i min analyse. Men noe alvorlig er i ferd med å skje. Noe alvorlig fint.

Nytt motto: Nå er det alvor