Skrekken avtar

Det er skremmende å høre terroristen forklare seg i retten. Frykten i meg ville vært større om han ble drept på Utøya.

Dagsrevyen i dag forteller at mennesker ringer Kirkens SOS og forteller at de blir skremt av å lese hvordan terroristen drepte ungdommene på Utøya. Enkelte kommentatorer mener at det ville vært best om han ble drept i stedet for å overgi seg.

Han ville skapt atskillig mer frykt om han ikke hadde blitt tatt levende, men drept 22. juli. Da ville mange spørsmål stå der uten skikkelige svar. Det eneste holdepunktet ville vært hans manifest, eller kompendium, som han kaller det. Vi ville ikke hatt noen aning om han var alene, eller del av et større nettverk.

Nå står han der som et menneske. Jeg kjenner på at det er fristende å kalle en som får seg til å gjøre slikt for noe annet, for et dyr. Men tross sin iskalde ro og virkelighetsfjerne ideer, er han et menneske. Han er ikke noe mer, og heller ikke noe mindre. Vi ser ham grine, han lyver, prøver å manipulere, er velformulert, usikker. I sin iver etter å være større enn det han er, blir han i mine øyne mindre.

Når jeg nå har sett ham og hørt ham snakke, har han blitt mindre skremmende gjennom den første uka av rettssaken. Jeg tror også skrekken vil avta utover i rettssaken. Det er vondt å få høre om detaljer og få vite det han forteller. Men jeg tror ikke vi har noe valg om han skal slippe taket i vår bevissthet og spille en mindre rolle i våre tanker framover.

Hadde han vært død nå, ville det også vært en risiko for at han i noens øyne ville blitt en martyr. Martyrer kan bli idealer som enkelte kan få seg til å følge, eller etterligne. Myter ville blitt dyrket, og morderen kunne blitt en helt. Det ville gjort ham atskillig mer farlig enn han er nå.