Gjort for lite for MS-pasienter?

Parkering for funksjonshemmede er en av godene man kan få del i om man har MS. Men hvor mye kan det offentlige spare om penger i stedet ble brukt på bedre behandling? Foto: Freeimages.com

Torgeir Micaelsen (AP) kritiserer den blå-blå regjeringen for ikke å gjøre nok for MS-pasienter. Bra! Samfunnet kan spare mye penger.

Både medisinere og politikere havner i bakleksa for å få fram behandling i Norge som kunne bedret livskvaliteten til mange mennesker som sliter med multippel sklerose (MS) (se forklaring nederst).
Kona mi, Tone, har MS. Det er derfor dette opptar meg.

Det er fint at AP-politiker Micaelsen legger press på Bent Høie. Det har han gjort før. Mye kan gjøres med penger og politiske prioriteringer. Men Arbeiderpartiet har heller ikke gjort så mye tidligere når de har sittet i regjering. Ingen regjering de siste tiårene har prioritert MS-behandling. Det er en sykdom mange kan leve med.
Den ser med andre ord ikke så kritisk ut. Dessuten er det en kvinnesykdom. Slikt blir ofte ikke høyt prioritert.

Medisinere har vært nølende til å ta i bruk behandlingsmetoden som blant annet gis i Russland og Sverige: Stamcelletransplantasjon. De er ikke sikre på at behandlingene er gode nok. Det er jo utrolig at man nedvurderer vitenskapsfolks arbeid i andre land bare fordi behandlingen ikke restituerer og gjør absolutt alle symptomfrie. For alle blir ikke sykdomsfrie, men ganske mange. Opp til 80 prosent som får stamcellebehandling blir varig friske.

Haukeland universitetssykehus i Bergen er i gang med et forsøksprosjekt der 13 MS-pasienter får stamcelletransplantasjon. Dette er folk som har en aggressiv variant av sykdommen
. Er resultatene gode etter at studien på Haukeland er gjort, blir behandlingen innført som en vanlig MS-behandling i Norge.
Lege Sigbjørn Rogne mener det er uetisk at norske sykehus må gjøre egne vitenskapelige studier før de kan sette i gang stamcellebehandling. Allerede for 15 år siden så man at en alternativ behandling ga bedre resultat enn den godkjente, hevder han.
Må vi ærlig talt finne opp kruttet selv når andre har gjort det før oss?


Stamcellebehandling er dyr. I Russland, som har den rimeligste behandlingen, koster det rundt en halv million. I Sverige det dobbelte. Nordmenn som blir behandlet i disse landene, må betale fra sin egen lomme. Noen setter i gang kronerulling og innsamling.
Tone og jeg har vært inne på tanken om å ta opp lån og dra til utlandet. Men opp til en million kroner er mye penger. Hun er liksom ikke sjuk nok. Samtidig sies det at man bør behandles før varige, irreversible nerveskader oppstår.
Foreløpig venter vi og ser.

MS-behandlingen som gis nå i Norge er allerede dyr. Tone har fått god behandling på Rikshospitalet. Hun har i flere år gått på såkalte bremsemedisiner, medikamenter som holder sykdommen i sjakk slik at den ikke forverrer seg. Det offentlige Norge har spanderte mange hundretusen kroner på henne. Det holder henne oppegående og i arbeid på halv tid.
Det gir livskvalitet og vi er evig takknemlige til velferdsstaten og nevrologene for dette. Det må sies. For når Jonas Gahr Støre nå kritiserer Bent Høie, kan vi ikke glemme at politikere tidligere har bevilget økonomiske rammer for behandling, og at leger og sykepleiere er dyktige fagfolk.

Mye medisinsk forskning skjer i regi av legemiddelfirmaer. Og jeg vil tro de tjener penger på de dyre bremsemedisinene. Å drive forskning på behandling som gjør at folk ikke trenger medisiner, er ikke i deres fremste interesse. Det er her politikerne kommer inn og må sørge for at man kan gjøre framskritt uten at man er avhengig av pilletrillerne.
Det er derfor bra at Torgeir Micaelsen reiser dette på dagsordenen i dag.

For politikere spiller penger en rolle for om noe skal prioriteres i helsepolitikken. Regjeringens utvalg for prioriteringer i helsepolitikken gjør tøffe valg, og det er dessverre nødvendig. Men i mine øyne må det bevilges mere penger for at fellesskapet ikke skal tape penger på MS-pasientene. Ifølge lege Sigbjørn Rognes lesverdige kronikk i Dagens Medisin, koster bremsemedisiner mellom 60.000 – 220.000 kroner pr pasient i året. En stamcellebehandling som gjøres én eneste gang koster 500.000 kroner, hevder han.
Det mye penger å spare på en behandling som gjør folk symptomfrie. Skatteinntekten som staten får ved å holde folk i arbeid, eller føre dem tilbake til arbeid, betaler på kort tid den behandingen de får.

Konklusjon: Samfunnsøkonomisk betraktet bør MS-rammede få bedre behandling. Snarest.


Hva er multippel sklerose? 
• Ifølge MS-forbundet Multippel er den en kronisk sykdom som angriper sentralnervesystemet, det vil si hjerne og ryggmarg.
• Man regner i dag med at om lag 10.000 personer i Norge har MS.
• Over dobbelt så mange kvinner som menn har sykdommen.
• Hvert år får 350-400 mennesker diagnosen.
• Gjennomsnittlig levetid er redusert med åtte-ti år, det er én av de kroniske sykdommene med lavest livskvalitet – og etter 20 års sykdom er 50 prosent helt ute av arbeidslivet, ifølge en kronikk av lege Sigbjørn Rogne.

NSB ydmyker unge passasjerer

Til Åge-Christoffer Lundeby, kommunikasjonssjef. Dette er et åpent brev til NSB.

Jeg leser i dagens utgave av Aftenposten (28. august 2013) om de to jentene som var nær ved å bli kastet av toget fordi de ikke fikk betale med ungdomskort.
På forsommeren opplevde jeg noe lignende på vei fra Oslo til Asker på L1 (Spikkestadtoget).
Konduktøren skulle ta i mot betaling fra en ung jente som ville betale med kort. Konduktøren sier at kortet ikke er gyldig, og jenta spør hva som er feil.
Når konduktøren ser på kortet, ser han at det er et såkalt electron-kort, et ungdomskort, og forteller at NSB ikke kan ta i mot betaling med slike kort om bord på toget.
Den fortvilede jenta spør om hun likevel kan få sitte på dit hun skal, for hun har ikke kontanter, men får beskjed om å gå av på neste stasjon. Hun har ikke gyldig billett og kan ikke betale for seg.
Konduktøren er ikke uhøflig, men gir henne ikke andre valg.
Jeg har lyttet til hva som foregår og synes det er ille å oppleve måten hun blir behandlet på, så jeg betaler for billetten på 50 kroner og sier noen forargede ord til konduktøren.

Jenta er tydelig ikke informert om begrensningene som ligger i kortet – i likhet med de to jentene som er omtalt i Aftenposten. Hun har penger og vil betale, men får ikke betalt med det betalingsmiddelet hun har.
Konduktøren viste ikke noe romslig skjønn i situasjonen. Han virket ung, og kanskje han var uerfaren. Det er ingen unnskyldning i å behandle passasjerer dårlig. Når jeg leser om episoden i Aftenposten i dag og drar inn min egen opplevelse, tenker jeg at NSBs konduktører kjenner fenomenet med begrensninger i ungdomskort. Da er det uforståelig at ikke statsbanene inntar en annen holdning enn å kaste passasjerer av toget. Konduktøren på mitt tog kunne latt henne reise gratis og fortalt henne at hun må ha med kontanter om hun senere skal kjøpe billett på toget. Hvor vanskelig ville det være?

Et minimum av menneskekunnskap ville fortalt den NSB-ansatte at dette ikke var en person som var notorisk sniker, men bare en jente som trengte å rekke en avtale. I stedet for å ydmyke en kunde, hadde NSB en sjanse til å vise raushet.
Ved siden av meg satt en stortingspolitiker som representerer et regjeringsparti. Han fikk med seg opptrinnet og reagerte på hvor urimelig NSB opptrådde. Dette blir neppe en sak i stortingssalen, men det er godt  vite at folkevalgte er informert om hvordan kunder kan bli behandlet i statlig eide servicebedrifter.

Dette er en invitasjon til å legge seg så flate som dere kan.
En servicebedrift som har monopol på sine tjenester bør sørge for god informasjon til alle sine kundegrupper.
Dessuten bør de kurse sine ansatte i å vise et bedre skjønn.
Og det helt opplagte: Konduktørene må få seg terminaler som kan ta i mot betaling fra ungdomskort.


Kjell Kvamme
Asker

Sexmas har skylda

Folk under 50 år påstår at dårlig sex er grunnen til at man skiller seg. Det nekter jeg å tro.

Det er Bente Træen og Frode Thuen som har gjort undersøkelsen. Unge folk i ekteskap eller samboerskap hevder altså at sex spiller en avgjørende rolle for samliv og ekteskap.
Jeg tror folk lyver - eller overdriver. Hva som er «dårlig sex» er nå én ting. Det er ikke så interessant. Det interessante er at folk gir sex skylda for samlivsbrudd.

Jeg tror rett og slett ikke at sex spiller en så stor rolle i om et samliv er godt eller ikke. Ikke tale om. Jeg sier ikke at sex er uviktig (jeg er jo tross alt mann). Men det er mange andre ting som spiller en avgjørende rolle, og som er langt mer viktig. Ta det fra en mann som har vært gift i over 20 år.

Hvorfor påstår folk da at det er sexen? Jeg tror at det er enkelt å gi den skylda. Det er langt mer krevende å se på andre ting som ikke fungerer. «Dårlig sex» er til å leve med om man som par har det fint på andre områder.

Samtidig er det symptomatisk for hvilken betydning sex har fått i våre hoder. Sexen skal være variert og oppfinnsom. Man skal beherske teknikker og ha innsikt i hvordan man tilfredsstiller hverandre. Det hele blir noe krevende. Er det ikke på tide at noen slår et slag for Rema-sex – det enkle er ofte det beste?

I stedet er det et fryktelig mas hele tiden. Ikke så rart at det går galt i forhold når man legger seg inn under (!) et slikt prestasjonspress. Undersøkelsen bekrefter ytterligere for unge, uerfarne mennesker at sex er avgjørende – helt avgjørende – for om et samliv skal være vellykket.
Når kravene blir så høye, ja så mislykkes man.

Jeg har litt sansen for påbudt samlivskurs før ekteskap. For å sette ting på plass, liksom.

Ungdommen nå til dags

Ungdommen har aldri vært bedre enn nå. Det er nok et opprør. Det er nok det, ja.

«Er skikkelighet det nye opprøret?» spurte Høyrepolitiker Torbjørn Røe Isaksen i et intervju. For meg var spørsmålet svaret på noe jeg hadde lurt på lenge. Det er klart at det er et opprør, men mot hva?

La oss ta ett skritt tilbake og betrakte den prektige generasjonen. Nei, det er ikke ironisk ment å skrive prektig. Det er det de er. Målt i hvordan de oppfører seg, hvor mye vold og lovbrudd som registreres, har det aldri vært mer skikkelige ungdommer enn nå.

Jeg ser det blant i kretsen til mine egne ungdommer. En ting er at de oppfører seg ordentlig overfor oss gamlingene. Det kan skyldes god oppdragelse i borgerlige familier og et mønster som bare opptrer i møte med gamle folk som meg selv. Ren og skjær høflighet, kan du si. Noe annet er tonen dem i mellom. Den er respektfull og oppmerksom. Langt på vei en moden måte å behandle hverandre på. De tar ikke bare ansvar for seg selv, men bryr seg også om andre.

Vi var da ikke slik da jeg vokste opp!? Vi erta, tulla, fjolla, mobba og banka hverandre opp. Kanskje å ta litt hardt i med det siste, men slåss gjorde vi. Sønnen min kan så vidt huske en liten slåsskamp med en av bestevennene sine. Den tok fort slutt, og de er fremdeles venner. Én liten slåsskamp på 16 år? Det er nesten som jeg blir litt forarga: Man må jo slåss litt for å bli kjent med andre enn seg selv. I det minste gir det litt kroppskontakt...
Vi var ikke overdrevent høflige heller, i alle fall ikke på Vestlandet. Vi tok gjorde det mest nødvendige, men vi var ikke særlig trenet på frasene, nei. Hvorfor skulle vi det, liksom?

Nå slutter jeg ikke å bli overrasket over disse unge som tar livet og hverandre på alvor. I ungdomstiden skal det være en del tull, men jeg ser ikke så mye av det meningsløse tullet. Rølp, pøbelaktig og frekk atferd er jo utryddet fra planeten. I alle fall i Asker. Jeg trodde lenge det bare var her, i utkanten av de høytlønte områder. Men nå forteller altså Dagsrevyen at det gjelder hele generasjonen.

Det gir mening at det er et slags opprør. I så fall er det et opprør som er lett å like. Kanskje er det en søken tilbake til noe som holder når livet røyner på. For tar en inn over seg bare noen få eksistensielle spørsmål, går det an å bli litt mørkredd. Jeg vokste opp med den kalde krigen. Nå er det klimaet som truer, og det er en langt større trussel.

Kanskje var 22. juli en så stor kalddusj at det ikke er verdt å kaste bort livet på tull? Vi trenger å se hverandre, verdsette hverandre og tro på en «kjærlighet i gatene»? Jeg har bare spørsmål og har ikke kommet lenger i min analyse. Men noe alvorlig er i ferd med å skje. Noe alvorlig fint.

Nytt motto: Nå er det alvor

Fornøyd er den nye lukka

Kaffi. Det er ei lita glede, ei lita lukke. Fint, det. Foto: Kjell Kvamme

Kva er dette kavet etter alt som er større, betre? I små glimt finn eg lukka. Då er eg fornøyd. Eller var det omvendt: I små glimt er eg fornøyd. Då finn eg lukka.

Vårt forbrukarsamfunn er eit slit å leve i. Eg vert dregen med i suget og jakta etter det som er større, betre. I tillegg skal det vera meir av alt. Det er til å grine over.

Det hender at eg tenkjer over kva eg treng - av ting. Eg kjenner på kor fint det ville vore å ha noko. Skøyteski, til dømes. Og stavar som høver til. Ski å skøyte med er dyre. Til skøyting kan eg ikkje bruke mine vanlege langrennstavar. Nei, eg treng lengre stavar. Alt dette er ei lita investering. Sjølv på tilbod, vil det gå med nokre tusenlappar.
Kvifor skøyteski? Eg har fått for meg at det er betre trening, og dessutan er det meir moro å gå på ski på den måten. Kor ofte vil eg bruke slike ski? Nei, vi droppar det spørsmålet og går til eit som er meir interessant: Treng eg skøyteski? Strengt tatt ikkje. Eg kan skøyte med dei skia eg har.

Når eg er komen hit i resonnementet rundt ei ny investering, skjer det noko rart. Eg dreg slutningen at eg er fornøyd med det eg har. Då fokuserer eg på det eg allereie har, ikkje på det eg ikkje har. Då hender det at eg rett og slett kjenner meg litt lukkeleg – for at eg har det eg har. Ikkje berre at eg har det eg har, men at det eg har er utruleg bra.
Ta skia. Dei var nye for to sesongar sidan. Dei glir betre enn dei gamle. Dei har betre lengde, er lettare å smøre. Dessutan er bindingane gode. Alt gjev meg gode turopplevingar, og det er ei lukke.
(Biletet: Eg er fornøyd med at kona har laga kaffi som eg drikk medan eg skriv dette)

Ole Paus sa «Vi har alt, men det er også alt vi har». Betre kan det ikkje seiast at noko manglar. Vi manglar evna til å sjå rikdomen i det vi har. Dei gongane eg klarer det, er eg fornøyd.

Å vera fornøyd er ein tilstand der eg kjenner meg glad og takknemleg. Eg finn at eg er tilstades i notida, ikkje i draumar som tek meg til ein annan stad, ikkje i det misfornøyde, men i det fornøyde. I den gode kjensla av å vera lukkeleg.

Lukka er altså ikkje ein annan stad. Ho er i det eg har, der eg er.
(Hmmm....burde eg gjort nokre andre resonnement rundt dette? Nei, dei er gode nok. Eg er fornøyd med dei eg har gjort)

Nytt motto: Fylt femti – flirande, feit og fornøyd.

Skrekken avtar

Det er skremmende å høre terroristen forklare seg i retten. Frykten i meg ville vært større om han ble drept på Utøya.

Dagsrevyen i dag forteller at mennesker ringer Kirkens SOS og forteller at de blir skremt av å lese hvordan terroristen drepte ungdommene på Utøya. Enkelte kommentatorer mener at det ville vært best om han ble drept i stedet for å overgi seg.

Han ville skapt atskillig mer frykt om han ikke hadde blitt tatt levende, men drept 22. juli. Da ville mange spørsmål stå der uten skikkelige svar. Det eneste holdepunktet ville vært hans manifest, eller kompendium, som han kaller det. Vi ville ikke hatt noen aning om han var alene, eller del av et større nettverk.

Nå står han der som et menneske. Jeg kjenner på at det er fristende å kalle en som får seg til å gjøre slikt for noe annet, for et dyr. Men tross sin iskalde ro og virkelighetsfjerne ideer, er han et menneske. Han er ikke noe mer, og heller ikke noe mindre. Vi ser ham grine, han lyver, prøver å manipulere, er velformulert, usikker. I sin iver etter å være større enn det han er, blir han i mine øyne mindre.

Når jeg nå har sett ham og hørt ham snakke, har han blitt mindre skremmende gjennom den første uka av rettssaken. Jeg tror også skrekken vil avta utover i rettssaken. Det er vondt å få høre om detaljer og få vite det han forteller. Men jeg tror ikke vi har noe valg om han skal slippe taket i vår bevissthet og spille en mindre rolle i våre tanker framover.

Hadde han vært død nå, ville det også vært en risiko for at han i noens øyne ville blitt en martyr. Martyrer kan bli idealer som enkelte kan få seg til å følge, eller etterligne. Myter ville blitt dyrket, og morderen kunne blitt en helt. Det ville gjort ham atskillig mer farlig enn han er nå.

Nær terrorplanene

Min kolleger ble rammet av bomba. Arbeidsplassen til min svoger sto også på lista over terrormål.

Jeg var på ferie da bomba smalt. Det tok en stund før jeg visste hvordan det gikk med mine kolleger i Vårt Land, som holder til i Grubbegata. Alle løp fra mobiltelefonene sine, og derfor fikk jeg ikke kontakt. Informasjonen fikk jeg til slutt på Facebook. Flere fikk sjokk, noen få fikk småskader. Alle overlevde.

Da terroristen i rettssaken i dag snakket om sine andre terrormål, kom terroren enda nærmere. Dagsavisen var ett av målene. De har redaksjonslokaler én etasje under Vårt Land. Det ville rammet bygningen hardt om han hadde gjennomført denne planen. KFUM-huset der vi holder til i sentrum, ville trolig rast sammen.

Journalistenes Skup-konferanse var et annet mål. Hvert år har jeg kolleger som reiser dit.
SVs hovedkontar var også ett av mål. Der arbeider min svoger.

Jeg kjenner ingen som ble drept i terroraksjonen, men jeg kunne altså gjort det om galskapen hadde rammet annerledes. Jeg kunne også blitt drept selv. Kanskje er det bare fantasier og oppspinn fra terroristen for å skremme, eller for å gjøre seg mer smart og utspekulert enn han er. Det er likevel skremmende når målene blir konkrete og de er så nærme.

Hevn vil hevne seg

Det beste ville vore om terroristen vart drept på Utøya sa Hanne Nabintu Herland. Det ville spart samfunnet for mykje. Det har ho rett i.

Det vert likevel ikke rett av den grunn.
Når terroristen nå står for retten, vert mange sår rivne opp att. Særleg når han utan å blunke hevdar at AUF-ungdomane var skuldige i sin eigen død. Må vi tåle at han både drep og får framføre sine grusomme ideer? Emosjonelt kjenner eg på at rettssaka forsterkar uretten som vart utført 22. juli. I fornuften veit eg noko anna. Rettssaken har nettopp starta. Han kjem til å få sin dom. Men uretten kjem aldri til å verta retta opp att.

I dag måtte meddommer Thomas Midtbø trekkje seg fordi han 23. juli i eit kommentarfelt skreiv at terroristen fortener dødsstraff. Både han og Nabintu Herland set ord på det vi kjenner på. Han fortener å dø. Han skulle vore drepen.
Det er slik hevnen ordlegg seg.
Det er freistande å påstå at hevntanken har hevna seg på begge.

Men hevnen ligg like under overflata hjå oss alle. Når vi har klart å undertrykkje han og møte terrorens urett med ikkje-vald og fred, er det teikn på at vi har ein styrke som ber lenger enn valden.
Det er sivilisasjon som møter det usiviliserte.
Det er det utvikla som møter det underutvikla og primitive.
Det er mangfaldet som møter einfaldet.

Vissa at vi gjer det rette ut frå prinsipp som staten og samfunnet byggjer på, demper ikkje smerta. Det plastrar ikkje sår. Men det kan hjelpe oss å heve oss over terroristen og nivået hans. Det distanserer oss frå totalitære idear, og på lang sikt styrkjer det verdiane som vi veit er rette.

At Hanne Nabintu Herland avslører primitive instinkt bak ein tilsynelatande intellektuell fasade er inga krise. Det er absolutt til å leve med. Ho er ingen moralsk premissleverandør i vårt samfunn og kjem aldri til å verta det, sjølv om ho får fyrstesida i Dagen. Om hevntanken hadde vore meir framtredande i korleis vi handsamar terroristen, hadde vi ikkje vore betre enn han.
Det må vi som borgarar av det norske samfunnet vera, og det vi skal prove i rettssaka.
Det vert lagt merke til i resten av verda.

Nytt motto: Nei, dette vart for vanskeleg å lage motto om.

Ideologi for retten

Etter fyrste dag i terrorettsaka ligg det ei forventning om at ikkje berre terroristen skal få domen sin, men også ideologien som fekk han til å drepe.

Gjennom dagen har eg fylgd med i korte glimt på nettet og på NTB. Dagsrevyen var utvida med ein halv time, men etter 35 minutt fekk eg nok av Noregs viktigaste nyhendesending. Etter at journalistane for tredje gong spurde om kvifor terroristen gret, var det slutt. Det skjer ei meiningslaus graving etter meining i alle detaljar. Kanskje er det også ei graving etter noko anna.

Eg trur ikkje det er det store omfanget som skapar medieinteressa. Eg trur det også er noko som ikkje er sett ord på. Som kanskje få er medvitne om, men som ligg i lufta. Ei forventning om noko meir enn at terroristen får straff for ugjerningane sine.

Han får ikkje dom for haldningane sine. Han får dom for det han har gjort. Det er slik rettssamfunnet er og skal vera. Samtidig trur eg det er ei forventning om at ideologien skal eksponerast, tiltalast og få domen sin. Eg trur det skjedde noko etter at den andre psykiatrirapporten kom, den som sa det vi alle vona: At han er tilrekneleg og kan dømast til fengselstraff. Det gjev eit høve til å ta han på alvor, også ideologisk. Det han skriv i manifestet og kommuniserer i propagandafilmen er ikkje lenger forvirra tankar frå eit sjukt sinn. Det er medvitne refleksjonar som vert nytta til onde handlinger. Det kan vi ikkje berre handsame som noko sjukt, men må ta det på alvor.

Eg skjønar godt kvifor Fjordman vegrer seg for å vitne i retten. Han kan fort kome til å kjenne på at det er han som er tiltalt – for ideane sine. Det er ikkje rart at han har sterk trong til å distansere seg frå ein som deler ideane, men som drep menneske. Men terroristen er ikkje åleine om å tenkje ekstreme tankar om at Europa er i ferd med å verta invadert av muslimar og islam. Fjordman er ein av premissleverandørane, og det er mange som har same ideologien. Enkelte støttar faktisk terroristens handlingar.

Personen med brukarnamnet anitacheesecake publiserte terroristens propagandavideo på YouTube ein månad etter attentatet – og støttar drapa. Slik svarar ho (eller han?) dei som ikkje forstår kvifor terroristen ramma uskuldig på Utøya: «....by the way, nope, they were not innocent. they were people between 16-25 years old attending a multi-cultural marxist party's camping event-----that's the people that allows muslims and niggers flood countries all over europe. they were traitors.»

Det er skremmande. Det er primitivt. Det er banalt. Det er farleg. Korleis skal ein få tatt eit oppgjer med slikt? I rettssaka er det kalt inn mange vitne. Eg trur journalistane vonar at nokon av vitna i skarpe ordelag og med stor tyngde skal felle ein dom over ideologien. Slik at ikkje berre terroristen skal rotne i fengsel, men slik at ideologien i alt sitt ynkelege, smålege og menneskefiendtlege vesen får ein dom.

Det kan skje. Men det sperrer ikkje tankane inne til livsvarig soning.

Nytt motto: Tankar har inga strammeramme

Kva om han var muslim?

Vi hatar massemordaren, men vi beherskar hatet. I gatene er det ikkje berre kjærleik.

Muslimar i Noreg fekk slengt hatefulle kommentarar etter seg like etter bombeåtaket, før nokon visste kven gjerningsmannen var. Og eg tenkte tanken: Er dette eit jihadåtak, kjem muslimar til å få det ille i dette landet. Muslimar frykta sjølv det same seier fleire av dei til mi eiga avis, Vårt Land, no etterpå. Landet som dei kom til for å kjenne seg trygge, ville ha vorte utrygt.

No er dei letta. Mordaren var ingen muslim. Og vi står att, overraska. For i sorga over alle som mista livet, er det også ei sorg over at han er ein av oss. Ein av våre eigne. Ein ektefødd nordmann. Brått er dei opplagte fiendebileta ikkje så opplagte lenger.

(Biletet: Med utsikt til Utøya legg folk ned blomster og tek bilete tysdag 26. juli, tre dagar etter massakren)

Verdspressa skryt over at vi møter valden med ro, samhald og omtanke. Det er flott. Det vitnar om kvalitetar i oss nordmenn. Men kanskje er vi så rolege fordi vi er så fullstendig overrumpla av ein svikar. Forræderiet er så overveldande.

Kva om det hadde vore ein ekstrem islamist? Ville vi klart å møte hans ugjerningar på same måten? Eg fryktar at hatet ville kome ut som skrik om hemn. Eg ser for meg at mange uskuldige muslimar ville kome til å lida.

Vi kjenner ikkje oss sjølve som eit spesielt overberande og forsonleg folk. Tvert i mot. Alle dei smålege nabokranglane fortel noko anna.

Men ingenting er betre om vi får eit anna bilete av oss sjølve, som fredsæle, forsonande og omtenksomme og klarar å leve opp til det biletet. AUF-ar Helle Gannestads ord om kor mykje kjærleik vi kan skape saman, er ein god retningsvisar. Retorikkprofessor Kjell Lars Berge kallar det ein ny leveregel for oss.

Eg vonar vi kan klare å halde fast på han.

Samtidig som vi knuser gamle fiendebilete.

Nytt motto: "Kyss ein fiende før du døyr"

Rullestol som plog

Utanlandsreise med rullestol høyrest tungvint ut. Og det er det. Men du verda korleis eit slikt framkomstmiddel kan vera eit middel til å koma seg fram. Heilt fremst i køa, gjennom stengde dører.

I tre veker har familien vore på ferie i USA. Det har vore ei lystreise mellom venlege og hjelpsomme menneske. Ein ting er at amerikanarar er meir opne og venlege enn vi fastfrosne nordmenn. Ein annan ting er haldninga dei møter funksjonshemma med.

MS gjer Tone avhengig av å bruke rullestol over litt lengre avstandar, så vi tok med ein som lett kan leggjast saman og varsla flyselskapet. Dermed slapp vi oftast fyrst inn på flyet. På kvar flyplass møtte ein hjelpar oss. Hjelparen køyrde rullestolen og losa oss lett gjennom innsjekking, passkontroll og tryggleiksjekkar fram til neste utgong.

Denne forbi-alle-køar-haldninga møtte vi over alt i USA. Heile familien nytte godt av at mor var ein tanke ufør. I Disneyland i Los Angeles (alle fornøyelsesparkars mor) var det (nesten) gjennomførd praksis at vi kunne gå forbi køa til attraksjonene og slapp inn fyrst. Hoi! Det sparte oss for timar i kø. Ikkje noko problem å oppleve fengselsøya Alcatraz med rullestol (biletet).

Den mest priviligerte opplevinga fekk vi i San Fransisco by. Etter å ha vitja fengselsøya Alcaraz rett utanfor byen, ville vi ta trikken attende til hotellet. På haldeplassen var det kø, men så oppdaga eg at det var ei rampe like ved. Der var det eit funksjonshemma-skilt, så vi stilte oss der og lurte på korleis dette ville fungere. Det fungerte over all forventning.
Då trikken kom, var han full. Så han køyrde forbi haldeplassen der folk venta, men stogga ved rampa. Rullestol inn på full trikk? Det tok litt tid før føraren opna døra. I mellomtida høyrde vi at han kommanderte passasjerane bakover i trikken for å gi plass til rullestolen. Fleire gonger måtte han kjefte på dei og fortelje at han var nøydd til å ta med funksjonshemma passasjerar «according to federal law». Så opna han døra og føraren slapp oss inn medan han ba om orsaking for at han hadde med seg vanskelege passasjerar i dag.
«Sit i rullestolen», sa eg til Tone. «Reiser du deg no, vert det bråk».
Der vi skulle av køyrde vi ut på ein heis som tok oss ned på gateplan.

Eg er skalla, men kjende at eg fekk bakoversveis over denne tilretteleggjinga. Ein ting er at dei sterke rettane funkjsonshemma har i Det store landet. Ein annan er korleis ein praktisk ordnar ramper og tilgong.
Kva gjer vi vi Norge? Med krava om universell utforming har fleire offentlege bygg vorte meir tilgjengelege. Men i offentleg transport er det enno mykje ugjort. Det finst mange bussar og tog som er utilgjengelege for rullestol. For ikkje å snakke om Oslo-trikken.
Vi har mykje å lære av USA på dette området.

Nytt motto: Rullestolen skal fram

Dette notatet kjem frå bloggen min kundesørvis.not.enno. Les fleire innlegg der.
Fleire bilete frå Californa-ferien 2011 finn du på biletsida mi.

Den grådige mediealliansen

Verdas mest pengegrådige mediemann, Rupert Murdoch, har alliert seg med eit av dei mest griske dataselskapa i utviklinga av verdas fyrste nyhendeteneste på nettbrett, The Daily. Det kan verta ein stygg allianse.

I dag (onsdag 2. februar) vart The Daily lansert i New York. Murdoch har etablert ein redaksjon med 120 medarbeidarar som utelukkande skal levera nyhende på nettbrett. Eller rettare sagt på Apples Ipad. Det er enno ikkje ute versjonar til andre brett. Dette kan vera framtidas avis. Det er uansett ein medierevolusjon vi er augnevitne til.

Avisa er berre tilgjengeleg i USA. Ved nedlasting av app-en må ein godkjenne vilkår som seier at Apple kan bringe personlig informasjon videre til tredjepart i markedsføringsformål, skriv nettavisa Appleinsider.

På pressekonferansen der The Daily vart lansert, la ikkje herr Murdoch skjul på at det låg store høve til å tene gode pengar i prosjektet. Etableringskonstnadane har vore låge, men annonsørar ville få høve som dei aldri tidlegare har hatt. Appleinsider melder at delinga av abonnentinformasjon mellom Apple og utgjevarar var avgjørande for avtalen å få sett opp ein abonnementsavtale.

Er dette korrekt, kan annonsørar få tilgong til informasjon og drive ei aggressiv og målretta marknadsføring som vi kanskje ikkje har sett tidlegare. Slik eg kjenner vårt sosialdemokratiske land, finn eg det usannsynleg at norsk lovgjeving gir rom for dette.

Poenget er uansett at brettaviser kan verta god butikk for utgjevarar – og starten på nettavisenes død, ifølgje Espen Reiss Mathiesen ved Universitetet i Stavanger, som har snakka med NRK. Sjølv om den berre kostar rundt ein dollar i veka og 40 dollar i året, er det pengar i dette, meiner Murdoch. Når alle trykkeri- og distribusjonskostnader er vekke, er det større sjanse til å skape profitt. Eg betaler gjerne mindre enn ei krone for ei god brettavis. Eg betaler opptil fleire kroner dagen.

Profittjaget hjå Apple, News Corporation og andre utgjevarar kan brått syne seg å slå attende. I ei verd der så mykje informasjon er gratis, trass i alt, vil kundar/lesarar/abonnentar kunne kome til å vende dei ryggen og søkje alternative kanalar. Sjølv om eg betalar lite i abonnement, likar eg ikkje tanken på å verta bombardert av pågåande reklamefolk.

Då kan det vere like deilig å vera utan The Daily.

Nytt slagord: Skil mellom brett og galt

Dette notatet kjem frå bloggen min kundesørvis.not.enno. Les fleire innlegg der.

Julepresangen som tok kaka

Dette er amerikanske donuts laga ein sundag ettermiddag i ein møblert heim i Asker, Norway. Julepresangen frå USA kunne nytast til kaffi i ei roleg helg. Men sjå, bak kosen synte det seg eit nettverk av internasjonal transport og handel. Dette er historia.

Vi er så heldige at Frida er utvekslingsstudent i California. Som den gode dottera ho er, veit ho at familien heime set pris på merksemd. Så vi fekk julepresangar i posten. I ei av pakkene skjulte det seg donut-mix. Smultringar i halvfabrikat. Ho veit at særleg far og bror er glad i dei amerkanske – og feite – bakervarene.

På vegleiinga vart det tilrådd å lage smultringane i former. Det hadde vi ikkje, men vi fann fort formene. På nettet sjølvsagt. Donutformer frå USA vart for dyre, så vi kjøpte dei frå England. Rundt 150 kroner for formene vart betalt med kredittkort. Vel to veker etter fekk vi dei i posten.

Formene synte seg å vera avgjerande for å fullføre bakinga. Røra var omtrent som flytande vaffelrøre. Dette er ikkje norske brunsvidde smultringar. Vi steikte 39 muffinsaktige donuts og delte med glade naboar. For å gjera verket komplett, pynta vi med rosa melisglasur og kakedryss.
Dei smakte nydeleg til kaffi – eller mjølk. Smelt i munnen.

Den idylliske historien illustrerer på same tid korleis vår store planet på mange måtar har krympa. Handel og transport av varer over lange strekningar har vorte så daglegdags at vi ikkje reflekterer over det. Dette er likevel ein liten refleksjon.

Pakka med donutsmixen var kjøpt inn i USA, og brukte to veker over Atlanteren. Formene vi trengte for å realisere gåva vart også kjøpt utanlands og frakta hit. Det er så enkelt. Nokre tastetrykk, eit kredittkort, så er handelen gjort. Og no når eg reflekterer over dette medan eg skriv, går det opp for meg at vi ikkje sjekka etter smultringformer i Norge i det heile tatt. Då vi søkte på nettet var det sjølvsagt at donutsformer måtte hentast frå utlandet. Donuts = utlandet.

Vi snakkar gjerne om kortreist og lokal mat. På same tid krev vi å ha full tilgong til alt vi treng. Pengar har vi nok av. Det vi vil ha, skaffar vi oss. Det var nærare 50.000 ipadder i Norge før dei kom i sal her i landet. Altså var dei skaffa i utlandet. Er det eg vil ha på andre sida av kloden, skaffar eg det.

Frå dette punktet i dette blogginnlegget kan eg gå i ulike retningar. Eg kan hylle kor fantastisk det er å bruke nettet som verdas største kjøpesenter til å skaffa det vi vil. Eller eg kan vera superidealistisk ved å hevde at Norsk er godt. I verste fall kan eg innta rolla som superproteksjonist og byggje opp ein argumentasjon for høge tollmurar og superdyr flyfrakt. For å verne om miljø og norsk landbruk og industri.

Eg veit ikkje. Eg er for glad i donuts at eg orkar eit prinsipielt standpunkt. Ingen krev det av meg heller. Eg vart berre overraska korleis verdshandelen har vorte så triviell og daglegdags for meg som enkeltmenneske.

Ei anna historie er dei to T-skjortene eg kjøpte i ein nettbutikk. Det var surt å betala fleire hundre kroner i toll og importavgift for skjortene. Eg som trudde eg handla i ein norsk butikk.
Berre lureri. Vel, T-skjortene var fine. Donuts-formene i silikon var lure. Og kakene herlege!! Det er alt eg veit.

Nytt motto: Kaker kan være gode over alle grenser!

Dette notatet kjem frå bloggen min kundesørvisnotenno. Les fleire innlegg der.

Litt padde-flat

Nå har eg prøvd Ipad nokre veker. Det er moro å prøve ut ei heilt ny type datamaskin, men eg legg meg ikkje flat av beundring. Ikkje paddeflat i alle fall.

På arbeid er eg med i ei arbeidsgruppe som skal sjå korleis publikasjonane i mediekonsernet kan erobre nye plattformar som lesebrett. Det gjev meg høve til å utforske litt.

Kva kan eg gjera med brettet?
Det er enkelt å laste ned spel og moro å spele, også med saman med andre. Eg har lasta ned den gamle kroneautomaten, ludo og airhockey. Siste appen eg brukte kroner på var ei vekkjerklokke som også kan vera ein lampe. Ein annan app sender eg sms med. Svar får eg på mobilen min.

Bilete er fantastisk på Ipad. Eg ser både på mine eigne og på nyhendebilete.

Film? Youtube filmar og enkle snuttar få min eigen Itunes er enkelt å sjå på. Men korleis sjå DVD-filmar på brettet? Det tok meg litt tid og pengar å finne svaret. Og svaret var eit program som komprimerte filmen i eit format som brettet kunne ta. Det kan ta over ein time å komprimere ein film. Og då har er alle tekstar vekke. Film på Ipad er difor ei neegativ oppleving.

Nett-TV er betre og nyhendefilmar er noko anna. Oppløysinga er til tider dårleg, men streaminga er bra. Sist veke køyrde eg Skienstoget frå Asker. Der oppdaga eg gratis nett. På veg inn til Oslo surfa eg på nettet - og såg nett-TV!

Å lese ordinære nettsider er greit, men litt klønete. Alt vert litt smått dersom heile sida skal tilpassast vindauget. Julaftan kobla vi oss på kyrkjas sitt nettverk, fann bibelen.no og leste juleevangeliet samtidig som presten leste det for oss.

Men så det viktige: Nyhende. Eg leitar ut og utforsker ulike e-aviser og lesebrettaviser. Eg er ikkje imponert over det eg ser. Meir om det i neste blogg.

Apple har skrudd heile paddebruken opp mot Itunes. Så med mindre du nedlastar appar rett ned på brettet, må du altså koble til ei anna maskin for å administrere musikk, bilete og anna innhald. Alt skal gå gjennom Itunes, Apple sitt musikk og oppdateringsprogam. For ikkje å seie butikk.

Apple har utvikla ein forreningsidé rundt sine nye produkt som handlar om monopol, kontroll og stor forteneste. Det er ein grådig forretningsidé som berre kan gjennomførast fordi produkta er innovative og unik. Men altså ikkje sympatisk. Dette er nok det mest kritikkverdige rundt Apples teknologi. Det einaste som kan tvinge dei eplekjekke innovatørane er konkurranse.

Nytt motto: Berørt av ny teknologi

Dette notatet er skrive på min blogg, kundesørvisnotenno. Leit han opp og les fleire innlegg.

Det papiravisløse samfunn

Stakkars oss som er i avisbransjen. Abonnenter forlater oss. Nå tror vi at lesebrettene skal redde oss. Stakkars oss.

En kollega lurer på hvorfor ikke alle avisledere kaster seg fram og lanserer betalingsavis på brettene fortest mulig. Jeg har hevdet at han har en ukritisk tro på et nytt, uprøvd format. Bring inn kaldt vann, så vi kan tømme det i blod som koker.

Det er godt mulig han har rett, men det vil ta noe tid å finne det ut. Nyheter som ikke er tv er kjedelige greier. Jeg synes det er naivt å tro at folk vil bruke tid på å lese nyheter på en utpreget underholdningsmaskin. Hvorfor skal jeg det når jeg kan se en film, spille spill eller gjøre noe annet moro på en slik dings?

Nei, jeg er jamen ikke sikker på at Ipad og Galaxybrett redder avisbransjen. Vi må selvsagt prøve ut formatet – og gjøre det best mulig – men jeg tror forventningene er urealistiske. Med nettavisene er folk blitt vant til å få nyheter gratis – hvorfor skal de da betale for dem?

Jeg synes det er en morsom tanke at nyheter trykt på døde trær kan få en renessanse. Ok, det er kanskje ønsketenkning, men la oss ta en kikk rundt oss: Det finnes flere og flere som kjøper plater på vinyl og spiller platene på en gammeldags, men likvel moderne, platespiller. Blant fotointeresserte er det enkelte som kjøper gamle kamera med film og går i mørkerommet. Det er ikke gamlingene, men unge som ikke har tatt bilder på film tidligere.

Det er ikke lett å forklare hvorfor noen går retro og velger utdatert teknologi og gamle teknikker. Er det nostalgi, ønsket om å oppleve det autentiske, originale – eller bare ren og skjær nysgjerrighet?

Det jeg vet er at flere medieformat som var dømt til å forsvinne fremdeles eksisterer. Noen er borte, det er ikke til å benekte. Alle lydbåndene – enten på spole, kassett eller dobbeltsporkassett. Video-kassettene, for ikke å snakke om de svære videoplatene som kom før dvd.

En vakker dag, når den siste papiravisen har rullet ut av pressa og blitt plassert på museum, vil noen hevde at det var en tungvint måte å publisere nyheter på. Men selve formatet - papir - var genialt.

Ok, nok tilbakeskuende gammelmannsprat. La oss lage Ipad-avis!

Nytt slagord: «Nyheter vokser ikke på (døde) trær»

Twitter-tvil

Livredd for ikkje å fylgje med i verda har eg oppretta profil på twitter: @kjellkvamme. For andre grunnar har eg ikkje. Vel, kanskje litt utforskartrong. Litt krampaktig kjenner eg at det er, for kva har eg sjølv å melde?

Designsjef i det store mediekonsernet Conde Nast, John Grimwade, sa det slik på ein konferanse i Oslo nyleg: «Eg har 150 fylgjarar på Twitter, men eg har aldri sendt ein tweet. Eg har ikkje noko å fortelje».
Eg likar folk som seier det rett ut. Svært mange på Twitter melder vidare dei har sett eller høyrd frå andre. Kva er originalt med det?

Journalistar hyller meldingstenesta som eit fantastisk arbeidsreiskap. Utanriksredaktøren i avisa Sydsvenskan sendte ut ei melding for å kome i kontakt med augevitne til jordskjelvet i Chile. Og ho klarte det.
New York Times fortel om ei mordrettssak i Cheshire, Connecticut der reportarar melde live på Twitter frå rettssalen. Haiku-journalistikk kalte ein av reportarane det. Enkelte meiner det er banebrytande live-journalistikk. Med 140 teikn i gamal telegramstil nådde avisene nye lesarar.
Men i iveren etter å vera fyrst gjekk detaljerte vitneprov om blod og vald rett ut. Kritikarar meiner rettssaka vart underhaldning og roper på redaktørane.

Eg er journalist, og kanskje er det difor eg tykkjer Twitter no er interessant. Men er Twitter berre ein reiskap for påvirkarar som vil at vi i mediene skal skriva om dei, eller ein reiskap for oss i mediene som vil at mediepåverkarane skal lesa oss?

Dette funderer eg på som ny Twitter-brukar. Og førebels har eg ingenting å melde.

Nytt slagord: «There are no news today» (Melding på nyhetssendinga til BBC i «gamle dagar»).

Dagen derpå

Min gamle arbeidsplass Dagen (snart 30 år sidan!) har sendt eigen korrespondent til Israel. Det er berre eitt problem: Han kan ikkje språket. Det får John Solsvik pepper for.

Dagen har alltid kritisert andre medier for å vera pro-palestinske. Særleg NRK sine korrespondentar i Midt-Austen har fått gjennomgå. Mi eiga avis, Vårt Land, har også fått kjeft for at vi ikkje er Israelsvenlege nok.

No har Dagen hatt kampanje for å samle inn penger til ein eigen korrespondent i Jerusalem. På sine nettsider har dei hatt ei annonse med teksten «Skal vi overlate til NRK å fortelle det norske folk hva som skjer i Midtøsten?». Teksen vert ledsaga av eit bilete av ein blå mikrofon (NRK) med Palestina-skjerf.

Annonsa er ikkje berre usakleg, men skaper også eit enormt press på John Solsvik, Dagens nye medareider i Jerusalem. Han skal vera den som no fortel sanninga. And nothing but the truth. Solsvik er ein erfaren medarbeider, men det er umogeleg å leva opp til forventningane.

Og det vert ikkje lettare av at han ikkje kan språket. Hebraisk er heilt gresk for han.«Til tider føler eg meg ganske analfabet og hjelpelaus.», skriv han på bloggen sin. Han tenner telys som berre skal brukast på minnedagen for dei nære som er døde. Håndsåpa han har kjøpt til å ha på badet er oppvasksåpe.

Kommentarar på bloggen syner forståing for handikappet hans, men han får også kritikk. Her har han kome til eit land for å drive informasjon om kva som skjer i landet. Og så forstår han ikkje dei mest daglegdagse ting. Kvifor lærte han han ikkje språket fyrst?

Eg har inga tru på at Dagen klarer å gje eit sannare bilete av kva som skjer i Midtøsten enn journalistar som har vore der i årevis - og som kjenner språket.
Men lukke til!

Nytt slagord: «Skal vi overlate til Dagen fortelle det norske folk hva som skjer i Midtøsten?»

Pest eller gjest?

Kva gjer Frankrike i ein union med andre land? På bakkenivå signaliserer dei at dei ikkje bryr seg om folk utanfrå. Etter fire dagar i landet er eg lei av å verta handsama meir som pest enn gjest.

Eg er vant til at spanjolane er venlege og imøtekomande. På andre sida av grensa ventar fiendtlege styrkar.
Fyrst har eg altså vore tre dagar i Barcelona og deretter fire dagar i Perpignan. Høvet var fotofestivalen Visa pour l ímage, som er ein årleg festival for dokumentarfoto i den franske byen.

Perpignan er ein triveleg by. Og eg har møtt venlege folk som forstår korleis dei skal møte utanlandske gjestar. Møte med kelnarar på kafeane var derimot sjokkerande. Dei er arrogante, frekke og overser deg glatt.

Som ung mann på tur til Paris, møtte eg franskmenn i heimlandet for fyrste gong. Og vart advart. Slik er franskmenn. Nærare tretti år etter trudde eg at dei hadde opna seg for verda og lært seg folkeskikk. Det har dei ikkje.

Ein ting er at dei ikkje snakkar til utlendingar på engelsk. Det kan eg svelgje dersom ein kompenserer med ein haldning om å hjelpe og forstå. Det har dei ikkje.

Vi nordmenn dyrkar eit underdanig sjølvbilete av at vi er så lite høflege og ikkje er opptatt av service. Mitt bilete er nå korrigert. Samanlikna med franskmenn er vi vennlege og opne, alltid villige til å hjelpe. Det er berre svenskane som slår oss i Norden.

Som lite land har vi lært ei lekse: Når verda vil møte oss, er vi klar til å møte verda.Vi lærer oss språk. Vi lærer å vera hjelpsame. Turister skal kjenne seg velkomne.
Det opplever eg det ikkje i Frankrike.
Pardon moi, sil´vou plait.

Epilog: Eg gløymde mobiltelefonen min att i ein leigebil. Heime i Norge ringde eg leigebilfirmaet, men dei nekta å snakke med meg på engelsk. Dei la på.
Ein franskflink kolllega ringde for meg og fekk til slutt kontakt. Dei gav då beskjed om at eg skal sende ein tom konvolutt med mitt namn på. Konvolutten vert returnert med mobilen. Hurraaaaa....

Nytt slagord: (med eng. uttale) Mercy boquet?

Lyst til å bli utbytta?

Når forsikringsselskapet mitt fortel at dei vil betala meg pengar, så er det ikkje til å tru. Nesten tusen kroner frå Gjensidige fordi 2009 var eit godt år. Kjempesmart trekk når ein skal auke kundelojaliteten. Men sjå om ikkje det er ein aldri så liten, lur slange i Paris.

Eg har vore ein lojal kunde for selskapet i mange år, og dei har har utbetalt meg erstatninger fleire gonger. Så vi har eit likeverdig forhold, Gjensidige og meg. Difor var det ekstra fint å få stadfesta vår relasjon i den hyggelege e-posten som fortalde at eg skulle få min del av dei 1,2 milliardane i utbytte som skulle delast ut til kundane.

Ved å klikke på ei lenke skulle eg gå inn på «Din side» og stadfeste bankkontonummeret, og så var alt i orden. Eg dura inn på nettsida. Men i staden for å finne ei nettside der eg kunne stadfeste kontonummeret, kom eg til ei side der eg skulle samtykke i at alle avtalar og brev skulle formidlast til meg elektronisk.

Det har eg ikkje lyst til – delvis fordi papir hjelper meg å hugse å betale rekningane. Og delvis fordi eg protesterer mot den store elektronifiseringa som brer seg. Som Telenor, som krev 30 kroner i gebyr for å sende ut papir. Det er ei av dei verkeleg frekke avgiftene i samfunnet.

Så der sat eg og ikkje ville samtykke. Det må vel også vera ei val? Eg freista å klikke meg vidare, men kom attende til den same, evinnelege samtykkesida. Til slutt gav eg etter, klikka på samtykkeknappen og vart tatt vidare til kontonummeret mitt.

Det kallar eg kundesørvis! Fyrst ei ordentleg gladmelding og deretter grov utbytting av gleda.

(e-post sendt 26. mai 2010)
Kjære herr Helge Leiro Baastad, konsernsjef i Gjensidige Forsikring BA.
Eg likar ikkje å verta lurt. Eg kjenner meg lurt av Gjensidige. Eg ynskjer ikkje å motta dokument frå selskapet ditt elektronisk, men vart tvungen til å samtykke i dette for å stadfeste at eg gjerne vil motta utbytte for 2009 på bankkontonummeret som du allereie veit at eg har.

Takk for utbyttet. Ikkje utbytt kundane dine og lur dei på denne måten.
Du kunne gitt meg eit val om å samtykke eller ikkje. Det fekk eg ikkje. Det fann eg ikkje.
Går du inn på Din side, registrert på meg, vil du sjå at eg til slutt fann ut korleis eg kunne slå av samtykkinga att.

Helsing Kjell Kvamme
trufast kunde

PS. Eg reknar med at eg med dette innlegget ikkje er med i trekninga på reisegåvekort på kr. 10.000. Lukke på reisa!

Nytt motto: «Gratulerer med utbyttet! Det er på vår side»

Far stryker

Det er heilt utruleg at det går an. Tidleg morgon. Far i ørske. Far skal stryka skjorter. Varmt strykejern. Uregjerleg strykebrett. Varmt strykejern på uregjerleg strykebrett. Det varslar om ei lita katastrofe. Det kostar å vera kar med nystrokne skjorter.

La oss ta det frå ein annan ende. Eg stryk skjortene mine sjølv. Eg er ein mann som stryk skjortene sine sjølv. I vårt årtusen er det ikkje noko å gjera nummer av. Men likevel: Min far strauk ikkje skjortene sine sjølv. Det var ikkje nødvendig at dei skotskrutete flanellskjortene han brukte ombord på fraktebåten var strokne. Tvert i mot: Det ville nesten vore flaut for ein kroppsarbeidskar å gå rundt med strokne skjorter. Skuta skulle vera stroken. Ikkje skjorta.

Men når kvitskjorta skulle på, var det mor som strauk. Ho strauk mine også, og skjortene til brødrene mine. Ein av dei få tabbane - eller manglane – i oppdraginga var skjortestryking. (Sorry, mor). Det har eg lært sjølv. Legg merke til det, for det kan forklare ulukka som er i ferd med å skje denne morgonen.

I familien til kone Tone var det også mor som strauk skjortene til far. Og mor lærte Tone å stryke. Men kvifor er det då eg som stryk skjortene mine? Hm, her er det også ein mangel i oppdraginga. For hadde ho stroke skjortene mine, hadde ulukka truleg ikkje komen til å skje denne morgonen.

Så til hendinga: Strykebrettet er av den klassiske sorten som ein kan leggja saman. Så kvar gong eg skal stryke må det setjast opp. I dag er eg litt for rask å setje det opp, så det vert ustøtt. Det merkar eg ikkje – før eg plasserer det varme jernet på brettet. Det er då det skjer. Heile brettet klappar saman, farleg nær tærne mine. Jernet går i golvet saman med brettet. I sekundet etterpå tek eg eit feil val. Eg tek opp att brettet framfor jernet. Når brettet er på plass att – stødig – ser eg det: Jernet har landa med den gloheite strykesida ned – oppå teppet av kunstfiber! Eg stuper fram og riv opp jernet, men det er for seint. Jernet har klart å smelte seg nedover i teppet. Jernet er fullt av smelta teppefiber. Det mørkeblå, einsfarga teppet har eit klassisk, stort svimerke av eit strykejern. Grrrr...

Dette ville ikkje skjedd om mor hadde lært meg strykekunsten og førebudd meg på ulike scenarier. Dette ville ikkje skjedd om kone Tone hadde stroke skjortene her i huset.
Det forstår alle.

No har eg teppe frå Ikea med svimerke. Det er det ikkje alle som har!
Kanskje eg kan henge ramme det inn og hengje det på veggen som eit kunstverk.
Det skal heite «Far stryker»

Nytt motto: «Han hadde alltid reine, glatte skjorter – før han strauk med»